Om å ta vare på et 200 år gammelt hus

Denne gamle grua utgjorde sjelen i det gamle kjøkkenet. En gang var det nok en åpen grue her. Senere ble det bygget en bakerovn inne i grua, dette er nok grunnen til at den har den formen den har i dag. Denne bakerovnen var murt igjen lenge før vår tid.

For en del år siden fikk vi inn en ny vedkomfyr i gammel stil. Vi synes dette er en god kombinasjon av tradisjon og en moderne/effektiv rentbrennende vedovn. Komfyrdelen bruker vi av og til, men det er ikke så enkelt å holde jevn varme i en slik vedkomfyr.

Komfyren til venstre har vi importert direkte fra England. De vi fant i Norge hadde enten for moderne utseende eller var vanvittig dyre. Denne komfyren har to uavhengige stekeovner, som er praktisk om vi er mange.

Slik så det ut før vi begynte nedrivingen i denne delen av huset.

Vedkomfyren veier 200 kg, og vi valgte å pakke den inn og la den stå på plassen gjennom riving og gjenoppbygging. Litt dristig, men det gikk stort sett bra.

Vi tenkte først å beholde den opprinnelige hetta som var murt i teglstein, men gikk bort fra dette, bl.a. for å spare plass i andre etasje (hetta spiste ganske mye gulvplass). I stedet beholdt vi den opprinnelige bæringen for hetta som fundament.

Her har vi revet den gamle pipa og er i gang med å gjenoppbygge grua med ny pipe.

Dette ble slett ikke verst!

Kjøkkenet framstår i stor grad som før, med de originale dørene. Vi fant et eikegulv som er behandlet for å se gammelt ut, vi brukte samme panel og farge på veggene, og taket har solide, brede planker som likner ganske mye på det gamle taket.

Kjøkkenbenken har vi også forsøkt å gjenskape så lik som mulig.

 

De fleste sliter med å forstå at dette egentlig er et helt nytt rom!

Hvordan skal nå dette gå? Ikke helt enkelt å få nytt og gammelt til å henge sammen.

Det var en del utfordringer med å tilpasse den gamle muren til nytt isolert reisverk. To limtredragere ble felt inn i den gamle tømmerveggen for å bære det nye taket.

Snart klart for å sette inn den gamle ytterdøra og nye vinduer. Vi valgte å beholde de fleste vinduene i den gamle delen, men ble nødt til å bytte ett av vinduene i gangen.

Det viste seg å være vanskelig å finne vinduer i samme stil som de gamle. Moderne vinduer har som oftest mindre glassareal enn gamle vinduer. Spesialbestilling av vinduer fra en norsk leverandør ville sprengt vårt budsjett, så vi spesialbestilte nye koblede vinduer i gammel stil fra Sverige. Det har vi vært veldig godt fornøyd med. De har ruter med kulturglass i samme størrelse som de gamle vinduene.

Vi valgte å legge ny ytterkledning i samme perlestaff stil som før. Nordveggen ble beholdt som før – den var i best tilstand. Ytterkledningen er bestilt fra en lokal bygdesag og er skåret av saktevoksende gran.

Her er nytt og gammelt vindu på østveggen før vindusomrammingen legges på.

Omsider er den gamle døra på plass igjen. Tidligere slo døra innover, men vi snudde den for å ha en bedre brannsikring.

Samme vindusomramming som på de gamle vinduene.

Ny veranda på plass. Vi valgte å lage den litt bredere enn den gamle, men ellers helt lik i utformingen. Ny drenering og hellene er på plass igjen. Vi er klare til å flytte inn i hele huset igjen, selv om pipa fortsatt mangler.

 

Påsken 2015 startet nedrivingen. Ny motorsag innkjøpt, og klar for dugnad.

Stabler inn i resterende rom og uthus. Du skjønner hvor mye du har når alt skal flyttes!

Vi forsøkte etter beste evne å bevare den gamle taksteinen for senere bruk. Vi visste også at det ville bli en utfordring å kople sammen nytt og gammelt tak, i og med at huset var så skjevt.

Huset besto av to to komplette tømmerkasser. Derfor var det overkommelig å rive halve huset uten at resten ramlet ned.

Her var det bare å sette i gang med brekkjern og motorsag.

En ting du lærer fort er at de brukte solid tømmer i gamle dager. Det tømmeret som ikke borebillene hadde spist opp var knallhardt, og det slet hardt på motorsagkjedet.

Vi spikret igjen dører og tettet overgangen til den delen av taket som skulle bli igjen.

Det beste tømmeret ønsket vi å lagre til senere bruk, noe ble kappet opp til ved, og mye ble brent. Ingen container!

Nå hadde vi bare ett rom tilgjengelig i den gamle delen der vi kunne sove og bo under nedriving og oppbygging.

Dette er den gamle døra ut til andre etasje. Den ønsket vi å beholde, men snart er det ikke noe å gå ut til her.

Etter hvert som vi river må vi sikre resten av huset slik at det ikke blir ødelagt mens oppbyggingen skjer. Vi pakket inn vegger, dører og den gamle grua i presenninger etter beste evne.

Nedrivingen var nok en del mer arbeid enn vi hadde sett for oss, og det gikk med en del feriedager og mange helger før grunnmuren var klar for oppbygging og rekonstruksjon.

Fremdeles visste vi lite om hvor mye arbeid som gjensto før huset kunne taes i bruk igjen. Men det vi var forberedt på var at dette ville være mye mer komplisert enn å bygge et nytt hus. Alle overganger mellom nytt og gammelt måtte spesialtilpasses, og vi ønsket at den nye delen skulle få mest mulig samme preg som før.

Omsider kunne vi slappe av litt mens vi ventet på at snekkern kunne begynne på en møysommelig oppbygging. Da var det allerede blitt sommer.

Stripet borebille (Anobium punctatum) er den viktigste skadegjøreren på bygningstømmer og møbler i Norge. De fleste som har vært i et gammelt hus kjenner igjen små 2 mm hull i gamle møbler. I moderate mengder er det bare sjarmerende i et gammelt hus, men noen ganger tar det overhånd, som i vårt 200 år gamle hus i Østfold. Dette er historien om en – eller ganske mange – biller som har kost seg hos oss i veldig mange år, med ganske katastrofale følger.

Vårt gamle hus er på ca 90 kvm grunnflate over to plan, bygd i tømmer, men etter hvert kledd med panel og plater utvendig og innvendig. Fra gammelt av var ikke folk så opptatt av lufting i hus. Lufting kom naturlig, og folk var mest opptatt av å tette mest mulig. Med nye bygningsmaterialer løste man mye av dette, og fikk nye problem med for tette hus og kondens i for tette konstruksjoner. Når huset en gang i forrige århundre ble kledd utvendig, la man papp rett inn på tømmeret, og panel utenpå dette. For de som bodde inne i huset var vel dette en velsignelse, og sparte nok mange favner med ved.

Med tiden ble huset omgjort til fritidsbolig, og sto uoppvarmet store deler av året. I tillegg fikk man fra tid til annen litt lekkasjer her og der, og til sammen skapte dette et ganske fuktig mikroklima inne i tømmerveggen.

Når vi åpnet landstedet på våren, fant vi en del steder små hauger av sagmugg på gulvet under møbler og langs veggene. Et åpenbart tegn på aktivitet fra vår lille kjenning i insektsverdenen. Litt Antiparasit stoppet angrepet på stedet, men billene flyttet på seg.

Etter at vi hadde fått rehabilitert pipe og gamle ovner, og fikk regelmessig gjennomfyrt huset, ble det gradvis mindre å se til billenes arbeid. De liker seg ikke i hus med lav luftfuktighet. So far so good.

For et par år siden fikk vi en snekker til å bytte kledning på sydveggen. Slik startet marerittet. Sakte men sikkert ble det avdekket skader i tømmerveggen som vi ikke kunne ha forestilt oss. Vi var forberedt på at det ville være en del råte i de nederste stokkene, men etterhvert som panelen ble tatt av, viste det seg at store deler av tømmeret i veggen var gjennomspist og liknet mer på kjeks.

Noen steder hang veggen mer eller mindre på kvistene i tømmeret og panelet utenpå. Det meste var gammel moro, dvs. tømmeret var tørt nå, men porøst som kjeks.

Etter samråd med snekker og fagkyndig ingeniør ble vi presentert for tre alternativer:

1. Stive av litt etter beste evne, bytte noen bunnstokker, og tette igjen med ny panel så godt  det var mulig. Kanskje kunne det stå bra i 30 år, men i praksis var dette bare å utsette problemet til neste generasjon.
2. Rive hele huset og bygge opp igjen
3. Rive halve huset (den delen som var verst), bygge opp igjen denne delen og ta nødvendige reparasjoner av den resterende delen etter hvert.

Vi valgte alternativ 3, og angrer ikke på det – selv om mengde arbeid og kostnad var totalt ukjent da valget ble tatt…

Dypt inne i skogen i Østfold, ikke langt fra svenskegrensa, ligger dette stedet vi er veldig glade i men som har voldet oss en del besvær…