Historien om en bille

Stripet borebille (Anobium punctatum) er den viktigste skadegjøreren på bygningstømmer og møbler i Norge. De fleste som har vært i et gammelt hus kjenner igjen små 2 mm hull i gamle møbler. I moderate mengder er det bare sjarmerende i et gammelt hus, men noen ganger tar det overhånd, som i vårt 200 år gamle hus i Østfold. Dette er historien om en – eller ganske mange – biller som har kost seg hos oss i veldig mange år, med ganske katastrofale følger.

Vårt gamle hus er på ca 90 kvm grunnflate over to plan, bygd i tømmer, men etter hvert kledd med panel og plater utvendig og innvendig. Fra gammelt av var ikke folk så opptatt av lufting i hus. Lufting kom naturlig, og folk var mest opptatt av å tette mest mulig. Med nye bygningsmaterialer løste man mye av dette, og fikk nye problem med for tette hus og kondens i for tette konstruksjoner. Når huset en gang i forrige århundre ble kledd utvendig, la man papp rett inn på tømmeret, og panel utenpå dette. For de som bodde inne i huset var vel dette en velsignelse, og sparte nok mange favner med ved.

Med tiden ble huset omgjort til fritidsbolig, og sto uoppvarmet store deler av året. I tillegg fikk man fra tid til annen litt lekkasjer her og der, og til sammen skapte dette et ganske fuktig mikroklima inne i tømmerveggen.

Når vi åpnet landstedet på våren, fant vi en del steder små hauger av sagmugg på gulvet under møbler og langs veggene. Et åpenbart tegn på aktivitet fra vår lille kjenning i insektsverdenen. Litt Antiparasit stoppet angrepet på stedet, men billene flyttet på seg.

Etter at vi hadde fått rehabilitert pipe og gamle ovner, og fikk regelmessig gjennomfyrt huset, ble det gradvis mindre å se til billenes arbeid. De liker seg ikke i hus med lav luftfuktighet. So far so good.

For et par år siden fikk vi en snekker til å bytte kledning på sydveggen. Slik startet marerittet. Sakte men sikkert ble det avdekket skader i tømmerveggen som vi ikke kunne ha forestilt oss. Vi var forberedt på at det ville være en del råte i de nederste stokkene, men etterhvert som panelen ble tatt av, viste det seg at store deler av tømmeret i veggen var gjennomspist og liknet mer på kjeks.

20141114_131243579_iOS-2

DSC01646-2

Noen steder hang veggen mer eller mindre på kvistene i tømmeret og panelet utenpå. Det meste var gammel moro, dvs. tømmeret var tørt nå, men porøst som kjeks.

Etter samråd med snekker og fagkyndig ingeniør ble vi presentert for tre alternativer:

  1. Stive av litt etter beste evne, bytte noen bunnstokker, og tette igjen med ny panel så godt  det var mulig. Kanskje kunne det stå bra i 30 år, men i praksis var dette bare å utsette problemet til neste generasjon.
  2. Rive hele huset og bygge opp igjen
  3. Rive halve huset (den delen som var verst), bygge opp igjen denne delen og ta nødvendige reparasjoner av den resterende delen etter hvert.

Vi valgte alternativ 3, og angrer ikke på det – selv om mengde arbeid og kostnad var totalt ukjent da valget ble tatt…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s